Jeg er en sånn person

Jeg er på jobb akkurat nå, men hadde så mye på hjertet i dag at jeg velger å dele dette med dere nå i kveld! 

I det siste har jeg tenkt ganske mye over hvordan jeg er i forhold til andre. Jeg har alltid vært ganske sjenert, frem til videregående. Det var da jeg først klarte å slippe meg litt løs, og det var utrolig deilig. Men gjennom hele livet mitt, har jeg alltid vært en person som er moden for alderen. Når jeg var liten ble jeg alltid kalt for veslevoksen, men det viste seg jo å bli sånn videre også. Dukker var en stor favoritt å leke med, og jeg stelte i stand så de hadde det like bra som meg, om ikke bedre. Veldig omsorgsfull og veldig klar. Allerede på ungdomskolen var jeg klar for å få egne barn. Unge mødre ble favoritt serien min, og jeg kunne bare drømme meg bort. Jeg hadde alt kartlagt til punkt og prikke. Har sagt det før også, men jeg var jo en av de som var tidlig ute med å ha sex, men tanken om å lure meg til barn var ikke tilstede, slik som jeg leste mange andre gjorde. Jeg skulle ha kjæreste en god stund først, og virkelig vite at vedkommende ikke forlater meg! Tiden gikk, og jeg skjønte fort at vedkommende ikke skulle bli min kjæreste, men at det var noe som skjedde der og da. Jeg var nok for voksen i forhold til han., og det er greit nok det. Vi er forskjellige. Jeg brukte mye tid på nettet på denne tiden. Leste mange mammablogger, forskjellige forumer og drømmingen fortsatte. Så kom videregående. Jeg ble enda mer trygg på meg selv, og tok ikke lang tid før jeg traff kjæresten min. Vi er egentlig ganske ulike, men samtidig veldig like. Det startet bra, men endte med en 5 mnd pause før vi fant tilbake til hverandre igjen. Vi pratet mye sammen likevel, men vi trengte litt avstand begge to. Og da når vi bestemte oss for å fortsette hadde det aldri vært et mer riktig valg. Det er sjeldent vi krangler, men vi kan fint diskutere. Må være lov å være uenige altså! Men vi har det så fint sammen, og jeg er ganske sikker på at jeg har funnet min partner. Vi har kjøpt hus sammen, bil sammen og praten om å gifte seg og få barn er tilstede. Så det vi mangler er en litt bedre økonomi, sånn at ting blir lettere for oss. Hvilken rekkefølge ting kommer i, det får vi se på. Vi har også en plan om å flytte litt nærmere familie og venner, før det skjer noe mer. Men bare det å føle meg så trygg på en person, det er deilig det! Jeg har aldri vært noe spesielt festglad, men mer en sånn person som vil prate og ha det koselig med venner. Film, skravle og annet diverse. Må ikke være alkohol osv for min del. Men sånn er jeg. Familien min også mener at jeg kommer til å være tidlig ute med det meste, i forhold til resten av flokken, da det er stor forskjell på oss. Jeg gleder meg veldig til tiden fremover, med både planlegging til bryllup og barn i fremtiden. Når er fortsatt usikkert, men når tiden kommer er jeg ganske sikkert klar! En ting er i alle fall sikkert. Jeg har funnet min make, og skal ikke bli en gammel mor. Jeg er for yngre mødre som har mer energi, og vil at barna mine skal få muligheten til å treffe oldemødre osv.. At det ikke blir for store sprik i mellom barna heller! Men dette er en sånn person jeg er, og ingen fasit! 

Kunne nok skrevet flere sider om dette, da dette er noe som gjøre meg veldig glad, hihi. Er nesten nyforelsket hele tiden, og nå har vi vært sammen i 4,5 år, og gleder meg masse til tiden videre! 

Hvordan er du som person? Synes det er morsomt å lese, så bare del om ønskelig, hihi! 

♥ 

Den lettkledde tiden

Det er mange som gruer seg nå når varmen er på plass, fordi det er et veldig stort press når det kommer til klesveien, og ikke minst "den perfekte kroppen". Jeg har slitt veldig på dette området selv, men har kommet dit at jeg er faktisk fornøyd. .Det hadde jeg aldri trodd om jeg skulle gått tilbake noen år. Jeg har jo jobbet hardt i 6 mnd for å nå min "idealvekt" på 55 kg, og har jo klart det. Og ser at klærne mine sitter ikke pent overhode, da de er beregnet til min 15 kg tyngre kropp. Så jeg må faktisk skaffe meg en del nytt når det kommer til sommerklær. Jeg kommer til å kjøpe det jeg føler meg vel i, og som jeg føler sitter pent på meg selv. Men jeg vet at veldig mange andre sliter med nettopp dette. Det å kunne kle av seg, ikke gjemme seg bort, det er veldig vanskelig for mange. Flere enn de som innrømmer det også. Vi sammenligner oss med de rundt oss. Gnisser lårene? For bleik? Fregner? Kviser? Strekkmerker? Litt ekstra fett over ribbeina? Veeeel, jeg har alt det nevnte om ikke mere, men jeg har tenkt til å nyte varme sommerdager uansett. Noen har det kanskje stikk motsatt også? De som sliter med å legge på seg bl.a. Det er ikke lett for alle å bare kaste buksa og genseren, og sprade rundt i bikini. Og dette er utrolig dumt. Hvorfor kan vi ikke bare ta den kroppen vi har, gå i det vi vil og nyte denne fantastiske tiden sammen? Jeg skal prøve å bli mye flinkere til å passe på ordene mine, sånn at jeg ikke bidrar til så veldig mye mer press. Jeg synes ikke noe om å oppfordre til å få farlige sykdommer osv.. Men om en har litt for lite eller litt for mye, så må vi kunne kose oss alle sammen selv om vel? Håper de fleste er enige med meg, og at vi skal gjøre sommeren 2017 til den beste sommeren noen sinne. Været er spådd bra fremover, så håper å få gjort unna en god del ting som det ble lite av i fjor. Bade, spise is, sole meg osv osv... Har så mange planer, og gleder meg som en liten unge til tiden fremover! 



Og om det er noen som mener jeg  ikke kan snakke om dette, fordi jeg slanket meg ganske bra for bare en kort stund tilbake. Så må jeg si at det var mest for min egen del. Jeg ville tilbake til der jeg følte meg vel, og angrer ikke overhode. Har det utrolig bra her jeg er nå, og kan fint unne meg en pølse, burger eller is - Ja takk alle tre!  

Gjør det du føler deg vel, og drit i hva andre mener! 

Ha en nydelig sommer uansett hvilke planer du har, og nyt den lettkledde tiden! 

4 hunder, samtidig

Er det noe jeg får flere spørsmål om, daglig, så er det: "hvordan orker du å ha 4 hunder?". Og helt ærlig, det er ikke et problem! 

Til tider er det noen komplikasjoner, det sier seg selv. Hvis noen er trøttere enn den andre, har noe mat eller godt, krangel om leker, etc.. Mye som kan oppstå, men vi har ikke mye problemer her i hjemmet. Det er viktig å vise godt lederskap, for da slipper en veldig ofte mye problemer. Når vi fikk ei ny tispe nå, så er hun en sånn type som ikke skjønner nei. Vi skal alltid prøve å la bikkjene "ordne opp selv", ved at de skal si ifra til valpen når det ikke er greit lenger. Hun har hatt en tendens til å bite de overalt, og sitter igjen med en pelsdott i munnen hver gang. De voksne kjeftet så godt de kunne, men valpen skjønte ikke noe. Og siden det er en valp, tørr ikke de voksne ta i så veldig. Så her har vi faktisk måtte hjelpe til med å ta den lille litt, for å få fred i hjemmet. De andre voksne ville jo nesten ikke være med i det hele tatt, og de begynte å vokte sine territorium. Men så fort vi hjalp til går de nå fint overens, leker sammen og kan sove i samme seng - uten problemer. Det er deilig det! 





Det er lykke gange fire, og jeg kunne ikke levd uten. Jeg synes synd på de som bare har en hund egentlig. Den går glipp av så utrolig mye hundespråk, og annet samspill i hjemmet. Det er ikke så veldig vanskelig å ha to, istedenfor en. Men mange mennesker tåler jo ikke at hunden leker, så ligger vel ofte der. Men med fire stk, så skjønner jeg at ting tar mer tid. Vi stiller jo to av bikkjene nå i tillegg, som innebærer mye reising. Jeg synes ikke noe om å ha med de to små da, for de blir jo nesten bare liggende i bilen, og det er kjedelig. Derfor drar de alltid til mamma og pappa, mens de største blir med meg og samboer, hihi! Tar litt ekstra drivstoff og tid ved å måtte kjøre å levere, hente og alt ekstra, men heller det altså. Absolutt!

Det er dyrere pga mer mat, og annet utstyr selvfølgelig. Men de går først uansett, så det er ikke noe problem. Jeg kan fint leve på knekkebrød en tid jeg. Bading og annet stell tar jo lenger tid, da det faktisk er flere hunder å fikse på! Mye av dette sier seg jo egentlig selv. Jo flere du har, jo mere tid tar det, og dyrere blir det. Men selve kosen ved det hele, den er unik. Jeg kunne ikke byttet ut noen av bikkjene våres. Elsker de alle like mye, og er veldig opptatt av å bruke de sånn de skal. De skal trenes, de skal få brukt hodet. Altså, både det fysiske og psykiske trenger stimuli. Alt for mange bikkjer går frem og tilbake til postkassa, og det er det. Folk må opp, og ut med bikkjene sine. Jeg får dårlig samvittighet om vi "bare" går en tur på 30 min liksom. Er litt forskjell, hahah! 

Elsk hundene like mye som de elsker deg - De fortjener det! 

Det å flytte hjemmefra

Nå har jeg bodd for meg selv i 2 år, og angrer selvfølgelig ikke, men er fortsatt mange ting jeg savner. Jeg skal være helt ærlig. Den første tiden hvor jeg flyttet ut, var jeg livredd for å være alene. Og jeg hadde jo hunder fra dag en, som vil si at jeg måtte ut når det var mørkt for at de skulle tisse. Hatet det. Lå oppe mange timer om natten når samboer var borte, for jeg klarte ikke sovne. Alt i fra lyder ble ti ganger så høy, og mer skummelt. Det tok lang tid før jeg klarte å bli kvitt disse tankene. Og når jeg klarte det, var det endelig greit. Nå synes jeg det er deilig, og har ingen problemer i det hele tatt. 

Det jeg merker mest til er alt som må huskes til enhver tid. Alt i fra brødposer, til pålegg, til middager tre dager fremover. Besøk eller ei. Tenke på datoer, og alt. Har en dopapir? Hver minste ting må huskes. Det tok lang tid før vi fikk skaffet oss det meste, og er fortsatt mye vi mangler. Men det kommer jo med tiden. 

Penger er et stort problem, hahah neida. Men det merkes at ikke mamma og pappa betaler for alt lenger. Jeg har sjeldent noe spesielt å sette av til sparing, og når jeg først har det kommer det noe i veien. Bilen min for eksempel. Plutselig må bremser byttes eller noe lignende. Da skjærer økonomien seg veldig fort. Samboer har ikke hatt fast jobb til enhver tid, noe som også gjør det ganske vanskelig, og alt kan ikke da planlegges. Dessverre! 

Familietid er mer planlegging enn før. Det sier seg jo selv, men samtidig er jeg så heldig å få jobbe med noen av de nærmeste. Men ellers kjører vi jo vesentlig mye mer til og fra hverandre. Bilutgifter synes godt på økonomien det også. Ikke så mye samkjøringer lenger, da vi bor litt forskjellig kan man si. Men det går så lenge en vil! 






Flyttekaoset, haha. Alt må holdes ved like!

Kort fortalt, så er det en veldig stor lettelse å bo for seg selv. Friere tøyler, og jeg kan styre mine egne prioriteringer. Selvfølgelig er ikke økonomien så sterk, men heller det å vise at en klarer seg, enn at mamma og pappa skal stå for alt. Vi har jo fått litt hjelp med tiden, men alt er betalt tilbake. Det er godt for "voksenfeelingen". Jeg elsker å bo for meg selv, sammen med kjæresten selvfølgelig, men hender jeg tar en overnatting hos mamma og pappa bare å for å få tilbake barnefølelsen igjen. Bli litt skjemt bort og jah, kose oss, hihi!

Har du flyttet for deg selv? Noen tanker?

♥ 

I miss this

Etter at vgs tok slutt, har jeg vært kjempe dårlig til å møte venner, feste og bare ha det gøy. Har blitt altfor mye jobb og hus, men håper jeg skal klare å få klemt inn litt mer fri til nettopp det, å ha det gøy! Jeg savner vennene mine, ikke nødvendigvis drikkingen, men kosen ved det hele! De sene kveldene, om det var et stort lag eller bare meg og bestevenninna mi. Vi snakket om det i januar, at det var for liten tid sammen nå. Og at 2017 skulle bli det året vi skulle ta igjen all tapt tid. Hvor mange ganger har vi sett hverandre? En gang tro? Og det var i kanskje 20 minutter. Det er for dårlig. Jeg håper at jeg kan klare å stablisere ting litt bedre, med både jobb, hus, samboer og bikkjer, sånn at jeg kan møte venner oftere! 









I really miss this!

Tvangstanker

// Innlegget er tidsinnstilt

Dette temaet kan være så utrolig mangt. For min del må det ikke bare være negativt, for når jeg tenker tilbake på mine egne tvangstanker må jeg jo egentlig bare le. Jeg er en av de personene som MÅ starte på kanal 1, og så bla meg oppover. Ser aldri på de første kanalene uansett, men jeg må liksom gjennom de likevel. Dagen min kan bli ødelagte om jeg "tvinger meg selv til å ikke følge tankene". Jeg kan også ta meg selv veldig ofte i, å gå kun på det hvite i gangfeltet. Eller der det er ruter i gågater, så vil jeg helst ikke tråkke på skillestrekene. Det er jo helt latterlig, men dette er noe jeg driver med enda i en alder av 20 år. Jeg har ganske mange tvangstanker egentlig, men tenkte at jeg ikke skulle nevne alle, for da blir innlegget veldig langt. De er jo de typiske "små". Latterlig, teit, morsomt og alt på en gang, haha! 

Noe du kjenner deg igjen i, eller vil dele? Morsomt å lese om andres tanker. Misforstå meg rett!

 
 

En kropp - En følelse

Noe det alltid vil være et fokus på, er denne kroppen altså. Vi sier stadig vekk, "du er god nok som du er", og lignende, men på en annen side har du en stemme inni deg som sier det motsatte. Jeg kjenner meg igjen selv. Da jeg gikk på skolen. Vi jentene pratet alltid om hvem som var tynne, og hvem som ikke var fullt så tynne. Hvordan vi så ut rundt i gjengene, og om en klagde fikk en alltid i retur: nei, du er ikke tykk, du er tynn! Men en visste at innerst inne tenkte vedkommende noe helt annet. Jeg var der jeg også, så skal absolutt ikke si noe mer på det. Vi skal alltid være så ærlige, men vi sier jo bare det vedkommende vil høre, og håper at de andre skal bli tykke så en selv blir tynnere. Hatt mange slemme tanker altså, men det var den gang! Jeg har jobbet mye med tankene mine, og sammenligner meg nå mest med meg selv. Selvfølgelig tar jeg meg i å gjøre det med andre, men ikke like mye som før da! 

Jeg har nå gått ned 13 kg siden jeg startet slankingen smått sent i høst. Er strålende fornøyd med hvor lett det egentlig har vært, og følelsen jeg har er jo så utrolig bra. Helsa har selvfølgelig blitt mye bedre, kondisjonen min er ti ganger bedre og har faktisk fått muskler. Jeg trener ikke sånn at jeg får så veldig synlige, for jeg personlig synes ikke jenter kler det, min mening, haha! Litt liker jeg, men ikke sånn muskelbunt liksom. Jeg skal jobbe med å stramme opp kroppen selv, når jeg er ferdig gått ned, og så er det å holde det vedlike. Jeg må si at jeg har kost meg masse mens jeg har slanket meg. Vært flere bursdager, unna meg noe når det er søtsug og jah. Har absolutt ikke vært så veldig streng, så kunne sikkert ha nådd målet mye fortere, men hallo, må leve litt samtidig! I alle fall når jeg er så glad i søtsaker, hahah! 

En ting er sikkert, kroppsfokuset tar med seg en hel haug av følelser. Uansett om en vil eller ikke!


Er et par år tilbake..

Da dette bilde ble tatt var jeg absolutt ikke fornøyd med meg selv, mens nå, nå venter jeg på de to siste kiloene, og så er jeg tilbake. Og denne gangen, så skal jeg faktisk være stolt! Skal jo prøve å stramme opp litt mer, men jeg skal kunne gå med bikini og kose meg om sommeren, og ikke bare gå med negative tanker. Gleder meg! Vi alle sliter med noe, og for meg har vekt vært i tankene i mange, mange år. Jeg har en kraftig beinbygning, men trenger ikke veie mer enn jeg må uansett. Et par kg til bare nå, så er jeg klar for det meste tror jeg!

Behind the face


Selv om en smiler, er en ikke alltid like blid..
 

Denne uken har, som dere sikkert har lest, vært veldig lang for min del. Alt for lange arbeidsdager. Ble overtid i går også, og begynte å kjenne følelsen av sykdom snikende. Frøys så utrolig mye i hele går, hodet banket og hosten kom brått. Sovnet på sofaen med en gang jeg var ferdig spist. Sov fra 20.15-21.30. Da vekte samboer meg for å legge meg oppe i senga, for jeg lå bare å hutra. Tok på ullsokker og masse klær, den tykke dyna og varmeovnen sto på full guffe ved siden av meg. Sovnet et par timer igjen, før jeg bare måtte opp for å ta noe parasetter osv.. Tok da noen timer til før jeg faktisk begynte å bli varm. Så var nok denne feberen som herjet. Er ikke så rart når det er mye jobb og jeg får i meg utrolig lite mat. Hangler fortsatt, så er ganske så ferdig. Vil bare sove og bli borte noen dager. I hele natt har jeg bare hutra, og hatt vondt i hele kroppen. Det har virkelig ikke vært noe godt, men heldigvis har jeg en så fantastisk samboer som er våken sammen med meg, koser, henter drikke osv osv.. Hadde hatt det veldig ille uten han! Nå skal jeg faktisk legge meg, for orker ikke mer av denne dagen. Og dere skal slippe å lese mer negativt, haha! 

Håper dere har hatt en fantastisk dag! 

Tilbakeblikk - 2016!

Januar:
Den første mnd i 2016. Tiden ble brukt godt til venner som jeg så ofte, men også de jeg ikke hadde sett på lenge. Var super koselig å se igjen så mange gamle kjente. I tillegg var det her jeg og samboer begynte å se på hus. Vi dro på en visning, og visste at det var dette vi ville ha. Og her bor vi den dag i dag. Det var en veldig spennende tid, noe skummel mtp på lån og at vi fortsatt er unge, men det går utmerket bra. Året startet bra! 



Februar:
Den andre mnd, og allerede her skjedde det mye. Vi var i møter med banken, begynte på budrunde og etter hvert kunne vi flytte inn i huset vårt. Vi fikk nøklene 19. og det var så mye å gjøre. Vaske og rydde ut av der vi bodde før, vaske og rydde inn der vi skulle bo. Samtidig med jobben min, og søknader til at samboer skulle få en ordentlig jobb. Heldigvis har vi sjonglert bra, og er på veldig god vei i dag!

 

Mars:
Jeg startet salongen opp litt sånn for ordentlig. Hadde vår første kunde i Januar, men det var liksom ikke helt klart da. Jeg hadde ikke fått klipt noe selv, og var langt unna der jeg er nå. Men alle må starte et sted. En veldig spennende tid, mye nytt, mye og lære. Dro på kurs og virkelig brukte tiden på salongen, i tillegg til at vi fortsatt drev og flyttet inn! Denne mnd var også min kokkemnd. Bakte og lagde mat til den store gullmedalje. Feila litt her også, men som sagt. Lærer for hver gang! 



April:
Her fikk vi et nytt familiemedlem. Ei tispe på et år, men som dessverre var så redd for store hunder at det gikk trådt fremover. Hun kom kort tid til mamma sine istedenfor. Vi har ei stor tispe på 3 år nå, som da er veldig leken og klar. Mamma har ei stor tispe på 14, som ikke gidder å leke lenger, haha. Så da var det bedre at hun fikk komme dit istedenfor, og koser seg gløgg i hjel. Så det var nok det rette valget! Vi skulle jo hjelpe noen av slektningene våres som ikke kunne ha de lenger, så vil jo si vi gjorde det uansett om de er her eller hos mamma. Vi er så mye samlet uansett så!

 

Mai:
Den store bade mnd. Vi dro ut ofte og bada med hundene, for varmen kom godt i gang her. Dietten ble startet på da vi skulle på ferie. Samme regla hvert år, dietten kommer ikke noe før, haha. Må lære snart! Vi var også på en utstilling i Nesbyen, og det er like koselig hver gang. Campingliv, grill, kalde sene kvelder ute i godt selskap. Er noe eget med det, hihi! 









Juni: 
Mnd hvor vi endelig kunne ta oss litt ferie. Vi var i Spania fra 8-20, og nøt virkelig dagene. Vi kunne være kjærester og bare tenke på oss selv. Bikkjene hadde det trygt hos kjente, og jobben kunne hvile litt. Og når vi kom hjem begynte vi å male huset, og jobbe for fullt igjen. Varmen var litt av og på her, men heldigvis mest på! Vi fikk badet en del, da det var for varmt til å gå turer! En fin sommermnd!







Juli:
Bonzo ble kastrert, og det ble mye roligere her hjemme. Mindre stress, mindre markering og en roligere tid. Jobben var tilbake til normalen med lange dager igjen, men også denne mnd fylte jeg 20 år. Mitt store tall, og fikk gått ut med en del av familien min. Fikk også delta på en jentekveld en helg, og to forskjellige fester neste helg, på samme kvelden. Herlige folk, og det var godt å endelig få kommet seg litt ut igjen. Vi alle trenger en tur ut med venner til tider! 

 

August:
Tiden for storhandel. Gikk bersherk på tallerkner, kopper og det var som på tilbud. Viktig å ha nok når det er større selskaper, som for eksempel bursdagen min som jeg feiret i denne mnd. Familie fikk endelig sett huset vårt, og det er alltid stas å kunne vise rundt. Salongen går her bedre og bedre for hver dag, og jeg har økt mine kunnskaper en stor grad. En spennende, morsom, men travel tid! Denne mnd var også tiden for at min prøveperiode var forbi. Lappen i to år, uten en eneste bot, stopp eller noe. Flink! 

 

September:
En mnd full av spenning. Vi parret hunden vår, og kunne ikke vært mer spente. Dessverre tok det litt tid før vi fikk vite noe som helst. Samboer fylte endelig 20 år han også, og vi lagde i stand en overraskelsesfest for han. Kjempe moro, og en helg vi hadde sammen! Jeg var på hotelltur med jobben, fikk sett mye bra og tatt en helg sammen med en herlig gjeng. Alle trenger sånne turer i blant! 


 


Oktober:
Ultralyd - og det viste da selvfølgelig valper. Var egentlig ganske sikre, men tok en ultralyd for å være 100%. Planleggingen begynte, og vi måtte flytte til oppdretter. Var en del krangel, men vi hadde jo ikke noe å si på det. Jeg gikk også ned 10 kg, men ferden fortsetter!

November:
Startet mnd med en båttur sammen med tante. Vi fikk god mat, flott lugar, to timer med spa, flotte drinker og en fin jentetur. Et fint avbrekk før julejobbingen begynte for fullt! Vi adopterte også en katt, og han er en helt fantastisk kattunge. Mye fart og moro, en glede for både store og små. 



Desember:
Jobb fra morgen til kveld, bokstaveligtalt. Hadde fri den 3.des for å kunne være med på julebord, og det var veldig koselig det. Men jobbet alle dager, til og med søndager. Fra morgen, til kveld, hele desember. Kjæresten flyttet hjem med hunden vår 23. Da fant vi juletre, ryddet og vasket for harde livet, for så å kunne nyte noen dager sammen. Det var akkurat det vi trengte! Nyttårsaften ble sammen med noen av våre gode venner, og en fin måte å gå inn i et nytt år!





 

Mitt år, 2016, har egentlig vært utrolig bra. Selvfølgelig var det ikke noe koselig med valpetiden for meg, da det ikke ble gjort på en ordentlig måte. Men et kull til hos oppdretter, og så har han sagt at hun kan bli hjemme. Gleder meg til kontrakten er i hus! Så uten om dette, har det så og si vært et veldig bra år for min del! Så nå skal jeg bare si velkommen til 2017, måtte du bare bli bedre! 

- 10 kg

Gikk på vekten i dag tidlig, som alle andre dager. Og skrev i morgeninnlegget at jeg var veldig glad, og med god grunn synes jeg. Har nå har jeg gått ned 10 kg!!!! Mangler et par til, og håper de går litt fortere. Vekten har stått litt stille nå, men det er jo normalt da kroppen må hente seg inn igjen osv.. Men håper det kan fortsette å gå nedover. Vil så gjerne ha klart målet mitt før juletiden begynner for fullt. Men uansett, JEG HAR GÅTT NED 10 KG!!!!!!!!!!






Drit i stilen, jeg er bare så happy!!!!

Ha en strålende dag, alle sammen! 

Til alle valpekjøpere

For de av dere som ikke vet det, så jobber jeg i en dyrebutikk. Har vært der fra jeg var født, da det er familien min som driver den. Vi møter mange positive opplevelser, men også mange negative. Noe som går igjen mest er på sensommeren/høsten, hvor alle skal skaffe seg dyr. De kan så og si ingenting, og spesielt når det kommer til hunder. De kan ingenting om rasen de skaffer seg, og oppdrettere er elendige på å gi ut info. Alle er søte når de er små, men de krever veldig mye forskjellige ting når de blir eldre. Alt i fra at spesielle raser må nappe ører, hvis ikke blir det betennelse og sopp. Hvordan stimulere de, både fysisk og psykisk. Hvordan går frem med det nye familiemedlemmet, alt i fra møte med barn og grenser. Dette er bare noe av de få tingene som irriterer meg, og derfor tenkte jeg å lage et innlegg om noe av det viktigste jeg synes, når det kommer til kjøp av en valp! 

♥ Sett deg inn i hvilken rase du skaffer deg. Hva krever egentlig den rasen du tenkte deg? Blir det mye pelsstell? Må den aktiviseres kjempe mye, eller sånn midt på? Alle hunder trenger aktivisering, men i forskjellige grader, men noe hver dag, jah - Det fortjener alle. Uansett om det er en stor eller liten rase, de blir frustrerte om de ikke får bruke energien sin! 

 Sett opp et budsjett! Selv om hunden kanskje ikke koster så mye, så skal jeg love deg at utstyret og veterinæren gjør det. Spar opp i god tid, og lag gjerne en egen konto til hunden(e). Jeg fant fort ut at Agria dyreforsikring ikke var noe for meg, da de ikke dekket noe av det jeg har vært bort i, pga liten rase. Derfor avsluttet jeg den forsikringen, men satte av like mye på egen konto. Den har bl.a. blitt brukt til å trekke tenner, kastrering og vaksiner. 

♥ Hva skal hunden spise? Her er det utrolig mange forskjellige meninger, og man må finne ut hva som fungerer på hver enkelt hund. Tørrfor eller råforing? Råforing er jo det som er inn for tiden, men jeg personlig er ikke for dette. Jeg stoler ikke på at de får i seg nok i hver bit, og det er allerede noen veterinærer som har gått ut med flere hunder som har gått på råforing, som nå er syke pga mangelsykdommer. Mens andre har det jo tipp topp. Er ikke alt som synes på utsiden heller, veldig viktig å tenke på dette! Tørrfor? Her er det viktig å kjøpe et godt merke! Alt du får kjøpt på matbutikken er bare søppel. Det er masse salt og vann. Det er ingen næring her overhode! Jeg personlig, er veldig glad i Royal Canin, Hill´s, Orijen og Acana. Jeg bruker tørrfor, med litt vom på toppen. Vom er det som kalles råforing for de som ikke vet det! 

♥ Sørg for sosialisering. Alle hunder må sosialiseres, akkurat som oss mennesker. De trenger å komme seg ut, se biler, hilse på mennesker - både små og store, og viktigst av alt, andre hunder. I Norge øker antall agressive hunder bare mer og mer, og det er fordi de fleste ikke blir sosialisert riktig. Ta de med ut fra de er små, steg for steg. Og alltid positivitet! Vi mennesker kan heller aldri sammenlignes med selskapet fra en annen hund. Leste en toppblogger nå som akkurat har skaffet seg en liten hund, og siden hun og kjæresten var mye hjemme ville hun aldri bli ensom. Vi snakker ikke helt samme språk som hunden, og derfor er det viktig at de får møte andre hunder og lære seg å oppføre seg/leke med andre som er like! 

♥ Hva skal hunden lære? Den kan lære alt mulig, med riktig form for trening. Noen hunder lystrer bedre på godbiter, mens andre på leker, mens andre igjen kun på stemme og herming. Kjenn hunden din godt nok, finn ut sammen hva som funker for dere to som team. Jeg har en jeg trener med godbiter, og en med ball. De er forskjellige, akkurat som oss mennesker! Den første levetiden er å lære det grunnleggenede, som å tisse ute, ikke tygge på alt mulig rart, og annet "småtterier". Men begynn tidlig med sitt, ligg og enkle ting. Jo tidligere, jo bedre/fortere lærer de seg det. Alltid avslutt med noe den kan. Om du prøver å lære noe som hunden ikke forstår med en gang, avslutt alltid med en sitt eller annet som hunden kan godt. Dette er for motivasjon og at hunden ikke skal venne seg til at det bare er å gi opp, så slutter mor/far å mase. Alltid positivitet hele veien - Det skal være gøy! 

♥ Aldri langsint! Hunder forstår ikke hvorfor du er sint i flere timer etter at den har gjort noe. De glemmer fort. Er det noe den gjør som er galt, så kjeft, men så være blid igjen med en gang etterpå. Dette er super viktig! 

♥ Det er ingen dukke! Et dyr er et levende vesen. Det vil si, at du kan ikke bare legge den vekk i en eske når du ikke synes det er noe gøy mer. Den må ha mat, vann, tur og kos hver eneste dag. I muligens 10 år og gjerne flere. Derfor er det viktig å tenke seg nøye i gjennom. Alt for mange som holder på når de er valper og er søte, og så blir de voksne og kjedelige, og gir de bort. Det er ikke bra for hunden å bytte hjem hele tiden, for den vet faktisk ikke hvor den tilhører til slutt og kan ende opp med seperasjonsangst eller bli agressive mot alt og alle, nettopp fordi den ikke vet hvor den egentlig hører hjemme hen! 

 Ferie? Skal hunden være med, eller skal den sendes bort? Alle har lest et eller flere innlegg i avisen om dyr som er etterlatt da familien dro på ferie. Ikke la dette bli deg! Jeg har alltid familien min som passer mine dyr, hvem har dere? Har dere ikke noen som kan passe, da burde dere lete etter pensjonater som passer dere. Besøk stedet og folkene som jobber der, gjerne med hunden så du kan se hvordan kommunikasjonen mellom hunden og pleierene er. Sørg for at ikke hvem som helst får ansvaret for dyrene dine! 










Noen bilder fra valpetiden med Theo og Bonzo! 

Jeg kunne ha skrevet side opp og side ned om dette temaet. Ingenting interesserer meg mer enn dyr, og snart skal jeg i gang med nye kurs og eksamener når det kommer til kosthold og ernæring. Gleder meg som en liten unge. Har ikke peiling på hvor mange kurs jeg har vært på en gang, deltar bare på alt jeg kan. Det er moro, og jeg ønsker å lære alt som kan læres, hihi. Venninnen min går 2.året på veterinærstudier i Budapest nå også. Vi er like "gale" begge to, og elsker å snakke med hun om ting som dette. Er det noen som lurer på noe, ikke nøl med å spørre, så skal jeg svare så godt jeg kan. Er vanskelig å få skrevet ALT i et innlegg, men dette er noe av det viktigste jeg kommer på akkurat nå! 

Tenk dere nøye i gjennom før dere kjøper dere en hund, eller et annet dyr! 

♥ 

Fremtiden

Her sitter jeg. Tenker og grubler på alt som kan grubles på. Er spent. Er nervøs. Lille jenta skal nå plutselig bli enda større. Det å flytte ut fra mamma og pappa har hvert et stort steg for meg, men hadde jo ikke klart det om vi ikke hadde sett hverandre så mye som det vi har gjort. Men nå kommer det neste steget. Vi skal flytte igjen. Ikke akkurat nå, men etter sommeren en gang er jo planen. Om det skjer akkurat da, hvem vet? Ikke jeg. Men jeg håper. Har funnet et fint hus som passer min "familie" perfekt. Stor plass, utemuligheter, "bare" 20 min lenger til jobb. Ute i skogen, men fortsatt nær butikker etc. Lite arbeid som må gjøres og det er sånn jeg har sett for meg huset mitt, helt utrolig. Om vi tar opp et lån så vil vi "bare" betale 6000 ca. i mnd. Det er ikke så verst. Men dette er jo bare regnet med lånekalkulator hos en av bankene. Hvem vet når vi kommer dit for å avtale? Det er spennende, men jeg er også livredd for å gjøre feil. Om det er akkurat dette huset som blir vårt? Aner ikke før jeg står der selv tror jeg. Kommer sikkert mange muligheter frem til sommeren, og alle i forskjellige prisklasser, det skal jeg love dere. Har sittet på nett i flere timer nå, og lett og lett og lett. Vårt "problem" er at vi ikke kan ha en leilighet som ligger med alle andre, haha. Vi har dyr med behov for bevegelse. Og som regel er det jo et styre som må bestemme og godta, og da ville nok aldri vi blitt godtatt fordi vi har en schæfer. Det er det jeg ofte leser i alle fall, bare fordi hunden er stor. Men det folk ikke skjønner er at en liten hund kan gjøre like mye skade som en stor en, om ikke mer. Derfor vil vi kjøpe sånn at vi bestemmer selv. I tillegg vil vi ha store utemuligheter, og bo landelig til. Mange kan sikkert si kravstore, men egentlig ikke. Vil ha et rolig sted å bo der jeg kan ha med meg min samboer og våre tre hunder, som ikke koster alt for mye. Det jeg har funnet nå passer midt i blinken, men om det står på markedet til vi er klare? Hvem vet? Ingen! 

Dette er bare noen av MANGE tanker jeg sitter med, haha. Det er så skummelt, men samtidig så spennende. Jeg gleder meg som en liten jentunge, men samtidig må jeg nå bli en enda større jente enn jeg ble når jeg flyttet hjemmefra. Det å ta opp et lån er ganske stort for meg, men om en finner riktig lån går det som regel bra! Har jeg hørt.. 

Lånt av smartepenger.no

Har du flyttet hjemmefra? Har du tatt opp lån noen gang?

Venner etter skolen?

Som de fleste vet går jo ikke jeg på skole lenger. Jeg valgte å avslutte etter videregående, for å satse i familiebedriften. Om det blir skole på meg senere i livet vet jeg ikke, det må jeg nesten se etter hvert som tiden går. Jeg stortrives i familiebedriften, og har satt i gang mitt eget prosjekt, noe som betyr mye for meg. Så for min del, jeg angrer IKKE på at jeg valgte et friår, som nesten alle rundt meg sa at jeg ville. Etter at jeg tok valget med å jobbe, og ikke gå videre på skole resulterte seg også i at jeg ikke har like mye tid til å bli med ut eller være så sosial som flere andre er i skolesammenheng. Jeg treffer veldig mange mennesker bak disken, men ingen av disse blir mine venner. Jeg har egentlig ganske mange venner, men veldig mange av dem har dratt langt avgårde, eller så er vi alle dårlige til å holde kontakt fordi det som regel aldri passer og møtes. Jeg jobber kvelder, hele helger, har dyra jeg må hjem til og vennene mine har sitt og holde på med i tillegg til at vi bor et stykke fra hverandre. MEN igjen, nå ser jeg hvem som bryr seg ordentlig, hvem som faktisk sender en melding og hvem som vil møtes. Jeg prøver å være flink jeg også, og føler at jeg faktisk har kommet enda nærmere disse personene når jeg fikk luket vekk de andre som bare var der på skolen. Ikke misforstå, var veldig glad i alle i vennegjengen, men noen mer og andre mindre.

Jeg har ei bestevenninne som bor rett borti gata, og vi treffes ofte. Det at vi bor så nærme gjør jo selvfølgelig alt enda lettere, men det er tider hvor vi må jobbe for å finne plass til hverandre. Spesielt i juletiden hvor det var så mye som skjedde, men vi begge ofret noe og fikk det til. Det handler om å sette av tid, og selv om en er sliten, så skal jeg love deg at det var verdt å ha besøk eller dra bort på besøket likevel. Det er flere minner som blir bygd, og du trenger ikke pynte deg for en seriekveld eller lignende. Jeg orker sjeldent å reise ut etter jobb eller noe, men det er helt greit. Dette aksepterer denne jenta fullt ut, og hun vet at om jeg kan og har noen til å passe hunder, så blir jeg selvfølgelig med, men helt ærlig - jeg er litt ferdig med festing etter russetiden. Synes det er mye mer koselig med sammenkomster med "få" personer, hvor du rekker å prate med alle før du reiser igjen, og kan være litt mer avslappet. Men sånn er jeg! 

Jeg har ei jente som har blitt en av mine nærmeste gjennom en kort tid. Vi startet som kollegaer, og pratet mye da, men det var når hun sluttet i jobben hvor vi begynte å snakke ofte sammen. Vi har funnet tonen veldig, og møtes når vi kan. Hun går nå på skole i Budapest, og jeg er veldig stolt av henne. Er blitt kjempe glad i hun, og heier virkelig på henne da hun går en veldig tøff linje (veterinærhøgskolen). Vi møtes ikke så ofte, men holder fint kontakten selv om vi ikke prater hver eneste dag. Vet at jeg kan snakke med hun om det er noe! 

Jeg har ei venninne jeg møtte i 8-klasse, første dagen på u-skolen. Og vi var vel sammen hver eneste dag siden da, men så skilte vi våre veier 1- og 2.vgs, men havnet i samme klasse igjen siste året. Da fant vi veldig tonen igjen, og synes det var så koselig. Vi prater heller ikke hver eneste dag, men snakker med hverandre om alt likevel. Plutselig kan vi sende en melding om vi skal finne på noe, og elsker det. Er kjempe glad i denne jenta! 

Jeg har en utrolig god venn som er i militæret. Vi begynte faktisk ikke å prate sammen før siste året på vgs, men han ble fort en av mine nærmeste. Vi kan prate om alt og ingenting, og selv om han nå er i militæret og ikke har så mye tid her hjemme lenger, så holder vi kontakten, og vi vet alltid at den andre er der om det er noe. Jeg synes alle jenter trenger en guttevenn som kan se ting fra andre sider enn det vi jenter gjør. Jeg er utrolig glad i denne gutten, og gleder meg til han kommer hjem fra militæret neste gang og vi kan møtes! 

Det er disse personene jeg holder mest kontakt med. Selvfølgelig prater jeg med noen andre også, men det er liksom disse som lyser opp dagen når vi prater sammen og som jeg vet er der for meg om det er noe. Disse som havner først i rekken om det er noe, og er kjempe glad i alle sammen. Alle er egentlig veldig ulike, men samtidig veldig like!

SÅ NEI, selv om du velger å ta et friår eller kanskje fler, så vil det ikke si med sikkert at du kommer til å bli alene. Det er de som virkelig har vært dine ordentlig venner som fortsetter å være der. De fleste rundt meg tok veldig feil angående valget mitt. De sa jeg bare ville angre, ikke ha noen venner igjen og kjede vettet av meg. Jeg tenker at det blir hva man gjør det til selv! Jeg angrer overhode ikke, og setter så mye mer pris på livet og de rundt meg nå enn noen gang før! OG om jeg bare skulle gått på skole for å fortsette og ha venner, da er det noe feil. En dag vil skolen ta slutt og du må ut i jobb, tiden vil en gang vise hvem som faktisk er dine venner og hvem som stiller opp når du trenger det - uavhengig av om det er nå eller da! Tror ikke Marie for eksempel hadde vært mer eller mindre med meg om jeg hadde gått på skole fremfor jobb. Vennskap handler om noe så mye mer! 


Hadde bare bilder av meg og Marie, men det får gå! 

Et vrient valg

I det siste har det vært en tanke i hodet mitt hele tiden, altså døgnet rundt, uansett hva jeg har holdt på med. Denne tanken gir ikke slipp, og har nå måtte ta et valg. Nå som Pia, hunden som har vært trent i Tyskland, har kommet hjem igjen. De små mine synes hun er kjempe skummel da hun bråker sånn (stor hund), og de klarer  ikke å slappe av lenger når de hører alle lydene deres hele tiden. De bjeffer jo ganske høyt, og da skvetter de små veldig. Han ene er jo født skeptisk mot andre dyr også, så nå har jeg tenkt så mye og kommet frem til at de skal bo hos mamma. Vi er jo der så ofte og det er jo på en måte hjemmet deres fra før av, og det har jeg gjort med hensikt, nettopp på grunn av det som skjer nå. Har alltid hatt en tvil på om det vil gå bra i det hele tatt når Pia kom hjem. Hun er litt forandret, og det var jeg ganske sikker på, men ikke så mye. Hun bruker nok litt tid på å  komme tilbake til sitt jeg hun også, og jeg vil ikke introdusere hundene mine med henne nå da. Jeg kan risikere å ødelegge de to små, at de aldri blir trygge på store hunder, og det vil jeg ikke. Så nå skal vi prøve å ha de hos mamma og se hvordan det går. Det er forferdelig trist, og det blir en annen hverdag igjen. De kommer alltid til å være mine, og kommer til å stelle med de enda, bare hos mamma. Vil jo bare det beste for de små, og nå tror jeg denne løsningen funker best for de! 

 


Nå prøver vi denne løsningen en periode, og så ser vi hva de synes. Alt avhenger av hva hundene mener her i huset. Alt går etter de. Stakkars små, har så dårlig samvittighet for de, og synes det er helt forferdelig vanskelig!

Det å flytte ut

Nå har jeg kommet godt til rette her på det nye stedet, og tenkte å fortelle litt om hvordan det har vært og hva som egentlig må til. Det har vært ganske store utfordringer for meg, for jeg og mamma er ganske avhengige av hverandre, og hun er like mye mor som en bestevenn. Forteller alt til hverandre, både godt og vondt, og er det noen som stiller opp vil det alltids være en mor. Heldigvis bor jeg nå bare 20 minutter unna, så veien er kort og har jo besøkt en god del allerede, hih. Og i tillegg møtes vi på jobben, men er jo koselig å være med hverandre i andre settinger også! Nå som jeg bor her har jeg også blitt mye mer sosial da alle mine venner bor her, så det er liksom enten nabohuset eller to minutter unna, så det sier seg selv at det alltid vil være noen å være med. Det er veldig koselig, og jeg slipper all den planleggingen med kjøring osv osv. Det gjør det mye lettere å holde kontakt, og komme meg ut ikke minst! Nå har jeg ingen unnskyldning lenger når naboen kommer inn og drar meg ut døra, haha, blir koselig etter hvert da, bare en kommer seg ut, hihi! 

Det er også viktig at du faktisk må si ifra at du har flytta, og det er ganske skummelt synes jeg. Si ifra til posten og si ifra til folkeregister, det å vente på flyttemeldingen og at den faktisk blir godkjent. Bare det å sette navn på postkassa går fort i glemmeboken, men det har utrolig mye å si om du ikke gjør det. Føles ut som en evighet når alt skal fikses og godkjennes, men i dag fikk jeg det i posten og alt er godkjent og klart. Det er en deilig følelse! 

Noe annet er hukommelsen. Jeg må faktisk handle inn ting selv og ikke forvente at mamma og pappa handler det for meg, eller at de husker hvor jeg legger ting. Nå må jeg være stor jente og ha kontroll selv, og det er ikke alt jeg husker på butikken, der skal jeg være helt ærlig, men når det gjelder her hjemme er jeg ganske flink til å passe på både meg selv og samboer. Det å passe på at det alltid er rene klær, skifte på senga, mat i kjøleskap, hente post og ja, rydde og vaske støtt. Vi har jo også to små valper som trenger ekstra tilsyn, og det er ganske mye jobb med hund i seg selv. Valper må passes på enda mer, men de må ut ofte, mat 3-4 ganger om dagen, turer, rydde leker da de alltid er utover hele stuegulvet bokstavelig talt. Men dette er vårt hjem, og det er sånn vi liker det! Sånn i bunn og grunn er det at jeg nå står på egne bein, sammen med samboer da, men uten foreldre. Det er et stort skritt, og vi er jo ganske unge om du ser sånn på det! Bare det å huske og trekke ut ledninger når vi ikke er hjemme, passe på at gardiner ikke er inntil ovnen og andre sånne små ting som egentlig betyr ganske mye. Det er et helt annet ansvar, men samtidig er jeg ganske vant til det. Jeg har alltid vært voksen for alderen, men fortsatt føles det litt ut som jeg bare sover lenge borte et sted, og snart skal hjem igjen til mamma og pappa, men sånn er det ikke! Veldig mange små ting som betyr veldig mye, det er vel det som går igjen når jeg sitter og tenker tilbake på hele "prosessen". Men til nå er alt slik jeg vil ha det! 

Det er fortsatt så nytt alt sammen, men på den andre siden har jeg fått fine rutiner og er kommet veldig godt til rette. Alt er så herlig for tiden, og jeg liker det virkelig. Mange fine minner er blitt til allerede, og mange flere skal det bli! 


Min herlige familie: Meg, Christopher, Theo og Bonzo! 

Bamse

Hundene var like trege til å stå opp i dag som i går, så må vel egentlig bare forstå at det er meg det er noe feil med, haha! Men siden de snorket og sov så godt benyttet jeg tiden til litt nyheter og oppdateringer i senga, og da så jeg en ny oppdatering fra Bamses sak. Har du ikke hørt om den enda? Da burde du virkelig gjøre det! Jeg har fulgt denne saken fra starten av, og det de må gå igjennom er helt forferdelig. Synes så synd på de, og dette er nok et eksempel på hvor dårlig Norge er når det kommer til dyr. Får helt vondt inni meg, og det er ikke rart at jeg liker meg best uten naboer oppå meg.. Nok en gang, det er nok de nærmeste deg som er mest skumle! Håper så inderlig at dette går Bamse og hans hundeeiere´s vei! 


En trøtt ball...



Og to trøtt ball..

Jeg forguder jo alle mine dyr, og kunne ikke klart livet mitt uten. Jeg har vært utrolig heldig som fikk vokse opp på den måten jeg har gjort, og det å være med å eie en dyrebutikk i tillegg er bare drømmen. De alle er barna mine, og de behandles bedre enn mange jeg kjenner. Tenker på alle de som måtte kvitte seg med dyret da de skulle få barn, jeg hadde garantert vært motsatt. Ingen skal fortelle meg at jeg ikke kan ha dyr, og det beste er at mine barn som kommer til å vokse opp med dyr, har mye mindre sjanse for å bli allergiske, og mine vil nok lære ansvar og empati  mye fortere enn andre. Det så mamma tydelig på meg og min bror i alle fall, i forhold til de andre i klassene våres. Ja, vi har måtte ha pass til alle dyrene når vi reiser, det er ikke alltid ryddig pga fuglefrø eller noe annet, men heller litt rot enn et helt stille hjem uten noen ting. Da er det ikke et hjem i mine øyne! 

Det er selvfølgelig de som ikke kan ha, men som vil ha. De som er veldig allergiske, osv osv.. Og jeg forstår slikt også, men det ville ha vært så utrolig rart for meg å leve uten dyr! 

Da fikk jeg fått ut litt tanker i dag også, haha, men om dere ikke har lest Bamses sak, er det virkelig noe du burde gjøre og engasjere deg i. Han trenger den hjelpen han kan få! 

Tankefull

Når jeg våknet opp i dag tidlig ble jeg bare liggende i senga, og tenkte at dette har vært rommet mitt gjennom nesten hele livet mitt, og nå skal jeg liksom flytte ut herfra. Det er så uvirkelig, men utrolig spennende. Rommet er nå nesten helt tomt, og det ser så nakent ut. Her har jeg vært siden jeg var 4 år gammel. Tenk hvor mye jeg har lært, og ikke minst lekt inne på dette ene rommet. Veldig rart at jeg ikke skal være her veldig mye lenger! 

Fikk også en veldig trist beskjed nå for noen minutter siden bare, og det er om min bestemor. Hun var på operasjonsbordet i går, og hun måte bare bli lukket igjen da de oppdaget at kreften var tilbake for fullt, noe hun hadde fått beskjed om for noen dager siden at skulle være borte. Hva som skjer videre er usikkert, og denne ventingen på svar er helt forferdelig! 

Denne uken har det vært litt forskjellige ting som har skjedd, både positivt og negativt, men prøver så godt en kan. Har veldig mye å gjøre nå fremover, så tankene mine får heldigvis ikke lov til å gruble sånn kjempe mye. Da overtenker jeg bare og det er ikke veldig bra for hjernen min!


Ta  vare på de rundt deg, mens du enda har de!

Hårfarge

Tenk at en hårfarge har så mye å si som det den gjør i dag. For min del kunne jeg byttet mellom mørkt og blondt etter hva jeg har på meg. Det er noe jeg alltid legger merke til på både meg selv og andre, og spesielt ettervekst. Mitt hår vokser så utrolig fort at jeg måtte egentlig ha farget kanskje hver 3.uke om ikke oftere. Derfor bestemte jeg meg for litt siden å prøve og få tilbake den gamle hårfargen min. Det går så klart ikke å få den helt lik, men nå synes i alle fall ikke etterveksten så godt som den gjorde. Har sett tilbake på gamle bilder hvor jeg var på mitt blondeste. Det var naturlig, men enda lysere pga solen. Savner det mye, men samtidig har jeg vært veldig fornøyd med en litt mørkere tone. Fryktelig ubesluttsom, men nå vil jeg slutte å farge da det sliter så mye, i og med at jeg må ta ofte for å unngå ettervekst. Men vil prøve å la det vokse ut igjen nå, og så får jeg se etterhvert hva jeg blir fornøyd med, hihi! 

Dette er nå 3-4 år siden, men savner denne fargen utrolig mye!

Nå er jeg ferdig ordnet og klar for å reise på jobben, men måtte bare innom å skrive litt da dette er noe jeg tenker mye på. Er ikke så mye som skal til for å oppholde hjernen min nei (a´. Kom gjerne med egne synspunkter, erfaringer eller hva det måtte være! 



 

Hvem vet?

Jeg har lenge hatt tanker om friår, men egentlig aldri turt å si noe høyt fordi jeg har vært redd for skuffelsen i øynene til de i familien min. Og jeg hadde jo all rett til å føle det på meg, da det var det som skjedde. Flere ble sinte, noen forstår fortsatt ikke hvorfor jeg tenker slik og vil "kaste bort et helt år", mens andre igjen begynner nå å forstå meg. Veldig mange forventer veldig mye av meg, og det smitter så klart over på meg også. Flere i familien vil at jeg tar over bedriften vår, siden jeg er neste generasjon, mens andre vil ikke at jeg skal "styre" og "slite meg ut" som flere av de har gjort, og derfor at jeg velger en helt annen vei hvor jeg er mer som en spiller i en annens persons styr og slit. 



Det har virkelig ikke hvert lett, og jeg har tenkt på dette i så mange år at jeg vet faktisk ikke hvor lenge lenger. Etter å ha fortalt alle sine sterke meninger kommer det så klart: "men altså, du må jo gjøre det som er best for deg, men jeg tror nok det jeg sa nå hadde hvert deg". Noe i den duren for å si det sånn. Jeg vil ikke skuffe noen, men slik det er nå føler jeg at jeg må det. Samtidig ser jeg nå at flere og flere begynner å forstå, eller om de ikke gjør det så begynner de i det minste å være enige i at det er lov å være uenige. Det er helt greit at ikke de ville valgt det samme som meg, men de kan likevel gi meg den støtten de alltid har gitt meg. 


Honey var med meg på jobben denne uken, og var en veldig ivrig ansatt, hehe!

Om det jeg velger nå er det beste for meg, hvem vet? Ingen kan vite det før jeg har prøvd, eller har drevet med det i noen år for å finne ut at det er dette jeg vil. Men foreløpig er mitt hjerte der jeg er oppvokst, nemlig i bedriften sammen med min familie. Om jeg velger å ta over eller ikke trenger jeg ikke tenke på før om mange mange år da min mor skal pensjonere seg. Det er en stund til for å si det sånn, og takk for det.


Uansett størrelse - like glad i de, og dyr muntrer meg alltid opp. Da er det herlig å kunne jobbe med de!

Jeg sitter med 13 år fullført skole, generell studiekompetanse og flere kursbevis. Jeg har muligheter for å dra tilbake til skolebenken og flere jobbmuligheter allerede. Hva jeg gjør om 20 år vet jeg ikke før jeg kommer dit, men jeg vet at jeg vil følge hjertet mitt for å kunne føle at jeg vil trives med jobben min og meg selv for den saks skyld. Om dette er det rette valget er det ingen som vet, ikke en gang jeg, men det er det jeg er villig til å prøve akkurat i skrivende stund. Skal ganske sikkert melde meg på flere ulike typer "skoler" som er på 4 helger og andre type kurs som er i helger og noen kvelder. Dette er også i forbindelse med min familiebedrift og interesse, altså dyr. Det er fordeler og ulemper med alle valg en tar i livet, men en finner det ikke ut ved å aldri prøve!


Lille kaninfrøkna vi har igjen nå, utrolig snill og herlig. Er i beina på oss hele tiden og elsker å være med. Kos sier vi ikke nei til, hehe!

Det har endelig roet seg veldig med diskusjoner i slekta, og det gir meg en mye bedre følelse. Jeg forstår jo så klart det de sier også, men jeg føler dette er min vei å gå nå. Men hvem vet?

Dette var litt for å bare få det ut, og det hjelper meg veldig å skrive det. Nå går alt mye bedre, og motivasjonen er på plass! 

En dårlig avslutning og start

Det har vært lite blogging, men med god grunn. Avsluttet skoleåret med sykdom og sofaen, og ble akkurat bra nok til siste skoledag så jeg fikk sagt god jul til klassen. Så måtte jeg jobbe litt i julen, før det var mye besøk og feiringer med familie, og tid med kjæresten. Dette var jo koselig og vi slappet av med en film før moren hans kommer opp og ville prate med oss. Da hadde hun fått telefon fra sykehuset angående pappa'n, og tilstanden var ikke god. Så kjæresten min og mammaen hans dro innover, men før de rakk frem var han allerede død. Han har vært syk utrolig lenge, men han hadde hatt en liten opptur så vi trodde alt skulle blir bedre. Hadde et lite håp da han hadde satt seg opp og åpnet øynene noen dager før bare. Jeg ble hjemme hos dem og passet på hundene, og alle var egentlig litt i sjokk da vi hadde fått vite før på dagen at han hadde snakket i telefonen med mammaen til kjæresten og vært "bra". Vi fikk da beskjed om at han ikke ville klare seg, men det ville ikke gå så fort som det det gjorde. Alle ble egentlig litt i sjokk resten av tiden, og jeg vet aldri hva jeg skal si når det skjer slikt. Det samme gjaldt da pappaen til venninnen min døde for 1.5 år siden også. Jeg må være den mest elendige personen når det gjelder slikt, og vet aldri hva jeg skal si eller gjøre. Uff, men kjæresten snakket ikke så mye om det og tror helt ærlig ikke at det hadde gått opp for han enda heller da, men vi fikk slappet av, snakket litt om det og "kost" oss. Fikk snakket med mammaen og venninnen hennes igjen som hadde kjørt dem innover også, og det er veldig trist at året måtte avsluttes slikt.

Jeg starter også året med begravelsen hans den 07.01.14, men får håpe det blir bedre etter det. Det har enda ikke gått opp for meg at jeg faktisk skal i begravelse til han enda, og synes det er synd at jeg ikke ble så godt kjent med han. Har begynt å kalle de for svigers allerede, og han vil alltid bli husket uansett. Jeg har hatt noen stunder med han og han var en utrolig bra fyr som fortjente mye bedre enn det som skjedde. Dessverre blir det ikke alltid som en ønsker! Alt av nyttårsfeiring osv ble da avlyst, og jeg holdt meg hjemme med mamma, pappa, broren min, bestemor og bestefar. Like så greit at vi ble få og at det var en rolig dag da! 

Jeg synes også det er ekstremt viktig at en ikke finner på å låse seg selv inne i huset når slikt skjer, uansett hvem det er. Kjæresten fikk dratt på fest og kommet seg ut med noen kamerater, og det ble jeg veldig glad for. Ikke alle som tenker som meg, men jeg synes det er viktig. Jeg selv har hatt vareopptelling og vært på kino med noen folk, og det er godt å få kommet seg ut. Jeg er også en person som veldig gjerne vil si nei til alt og alle, men blir alltid glad for å ha sagt ja når det er ferdig. Selv om ting er vanskelige i tider som dette!

Jeg håper at året bringer med seg gode minner og mye glede nå videre, selv om det ble en tøff start, men jeg får bare håpe - stille opp så godt jeg kan - og gjøre det beste ut av det. Får nesten ikke gjort noe annet! 

// LINK

Håper alle dere andre fikk en god avslutning av 2013 og en god start på 2014 ♥

Lykke

Åh, alt er bare helt fantastisk nå for tiden. Har hatt masse energi. Mye tid med venner, familie og kjæreste. Orket å trene. Gått lange turer i skogen med mine herlige firbente. Kattungene leker og går vinglete bortover. Matlysten er tilbake. Lite fravær fra skolen, og ligger likt med alle andre. Fått gode tilbakemeldinger og prøver. Brukt masse penger. Jobbet normalt. Føler meg bra. Føler at jeg er verdt noe. Smiler og ler. En fargerik høst. En fargerik hverdag ♥



Ingen bekymringer. Ingen sorger. Ingen gråt - Bare smil, latter og nyter øyeblikkene. Planlegger lite, men opplever mye. Musikken er på, og jeg er med ♥


Formen er bra. Ingen legebesøk på lenge. Føler meg normal. Følger meg frisk. Alt er på topp, og det har vart lenge. Nå krysser jeg fingrene for at det skal vare enda lenger. Tiden flyr, men den er innholdsrik i motsetning til den har vært før. Det er helt fantastisk. helt herlig, og dette er den beste perioden jeg noen gang har hatt. Om jeg faller tilbake vet jeg ikke enda, men enn så lenge skal jeg nyte den fantastiske tiden min ♥


 






Det er lenge siden jeg har følt meg slik som nå, og det har vært et stort savn. Alt er perfekt akkurat nå! ♥ Lykke
Hvordan har dere det?

" Mistet kontrollen "

Jeg er ei jente som må ha kontroll over alt. Hater overraskelser, og planlegger alt - alltid! 

I en stund nå har jeg bare følt at jeg passerer gjennom alle dagene. Alle planer går i vasken og andre ting kommer opp. Formen er på bånn, og jeg vil bare legge meg for så og aldri stå opp igjen. Skolen er et slit allerede, og vi har så vidt begynt, hvordan skal jeg kunne fullføre hele året? Jeg har flere timer hos a-hus, tannlegetime, jobb, så skal jeg finne på noe med venner for å være sosial mens jeg egentlig vil holde sengen mange av gangene. Jeg må bli "dratt" ut ofte, og jeg angrer jo aldri på det dagen etter, så hvorfor kan jeg ikke si ja med en gang? Det er så mange grunner, men hvor mange vil forstå? Det er noe som skal skje hele tiden. Jeg føler at tiden løper, mens jeg bare henger etter...


Dette er bare noe som beskriver tiden min nå, men det er da grunnen til lite blogging. Jeg har en følelse om at det blir bedre snart, og kommer da også til å oppdatere oftere. Jeg vil ikke at bloggen bare skal være full av negativitet, så derfor blogger jeg heller mindre i slike perioder. Håper dere forstår det!

Hvordan har dere det?
Liker dere å ha kontroll?

Et normalt liv

Jeg kommer aldri til å få et normalt liv pga diagnosen jeg har, selv om den er i en liten/middels grad, MEN jeg er vant til å leve med den. Jeg var en treningsnarkoman, og var i farta hele tiden. Ja, jeg savner det, men jeg endret meg fordi jeg måtte, og jeg er blitt vant til det nå. I tillegg til diagnosen ME har jeg vondt i hodet hver eneste dag, men jeg tilpasser og tar en dag av gangen og må si nei til å bli med på ting, men det er slik jeg har hatt det i 5 år og det normalt for meg. Jeg gjør det beste ut av situasjonen jeg er i, og har gode og dårlige perioder. Jeg har også en jobb, og kurs som jeg må være med på. Det tar på, men jeg klarer mere og mere for hver dag som går!

Det har vært 5 år med sykehus, leger, rgt, MR, fysioterapeuter, osv.. og bare dårlige svar.  Derfor har jeg bare gjort mitt, og tatt en dag av gangen og gjort det jeg har orket. Jeg har venner og kjæreste som støtter meg, og ikke minst en familie som hjelper meg med alt jeg trenger. Skolen forstår hvilken situasjon jeg er i, og tilrettelegger ting om jeg trenger det.

♥ Gjør som maten min, smil og gjør det beste DU kan og klarer ♥

Jeg kommer meg gjennom mine dager ved å være positiv, og gjøre så godt jeg kan. Det hjelper veldig på humøret, og nå som det begynner å bli varmere kommer det nok mange nye håp. Vet det er flere og flere som får diagnosen nå, men til dere som får den, ikke gi opp og tenk positivt. Til dere som ikke har den, men møter mennesker med diagnosen, prøv å forstå og ikke døm. Vi har ikke valgt å få denne diagnosen, og sliter nok i hverdagen som det er enn at alle skal klage på at vi ikke kommer på skolen eller at vi ikke deltar på alt!

Kjenner dere noen med en usynlig diagnose/sykdom ?

Just one wish

Jeg skrev i går at jeg skulle klare å gå på skolen idag, men jeg klarte det ikke. Skjønner ikke hvorfor det tar så lang tid for kroppen å hvile nå, for det tar vanligvis bare en dag eller to som går til å slappe av før jeg klarer skolen igjen. Uansett, jeg har en plan om å prøve på nytt i morgen, så jeg får se om jeg klarer det. Om jeg skulle fått ett ønske akkurat nå, ville det har vært å få en ny kropp. En som orker og kan gjøre det jeg vil. Dessverre er det ikke så lett...

Di siste dagene har vært verre enn det noen gang har vært. Kroppen knekker når jeg går, så har hele tiden måtte holde meg til ting, men det var en episode som skremte meg. Jeg var akkurat ferdig i dusjen, og snudde meg for å gå ut, og plutselig så lå jeg på gulvet. Uten krefter, og klarte ikke reise meg med en gang. Smertene jeg fikk var helt ille, og jeg ble veldig svimmel og kvalm. Det har aldri skjedd før, og nå gleder jeg meg bare til å komme tilbake til legen. Det var helt forferdelig, og håper ikke det gjentar seg. 

Det har vært mye av og på for tiden, og det kan være en del negative innlegg nå. En av grunnene til at jeg lagde en blogg var for å få ut følelsene mine, og få "tømt" meg. Så ja, men om alt går som det skal i morgen tror jeg det kommer til å bli et positivt innlegg på kvelden. Skal også få prøvd å ta noen bilder, men jeg får se om energien holder så langt før jeg lover noe som helst.

Hvis dere kunne ha fått ett ønske nå, hva ville det ha vært? 

Jeanett Ranvik

Trening og ME-diagnosen

Hvis jeg forteller folk om at jeg har ME, og trener litt, så får jeg de spørsmålstegnene. Da kan jeg ikke ha ME i følge dem, men jo det kan jeg. Når jeg sier trening mener jeg en time med rockering, jogge i 2km eller diverse andre øvelser som jeg har fått av legene mine. Mere enn det orker jeg ikke, men jeg er stolt over å klare det. Mange andre som har ME orker ikke å gå  trapper en gang, så jeg er veldig takknemlig for at jeg får lov til noe i alle fall. Før fikk jeg ikke lov til noe som helst, ikke en gang gym på skolen. Jeg får ikke lov til å gjøre så veldig mye i gymmen nå heller, men det at jeg kan være med på å bestemme litt selv for en gangs skyld er veldig godt å vite. 

//arkiv 

Jeg har en nabo med samme diagnosen, men det "syntes" bedre på henne mente folk. Ja, jeg er veldig god til å skjule at jeg er sliten, men jeg ble faktisk såret da jeg fikk kommentarer som, "du orker vel det, du ser jo ikke sliten ut i det hele tatt", "Jeg tror 'nabo' er mer sliten enn deg" og mange andre varianter av det. Det føltes ut som at alle trodde på 'nabo', mens ingen trodde på meg. Til og med noen av vennene mine slang kommentarer som: "ikke frekt ment, men jeg tror 'nabo' er mer sliten enn deg og at hun er dårligere enn deg". Det er faktisk veldig sårende, og i alle fall når jeg er så følsom som det jeg er. 

//arkiv-tatt i sommer (før jeg klipte meg)

Jeg har alltid hatt et høyt fravær fra skolen fordi jeg ikke har orket å stå opp om morgenen. Men noen ganger når jeg faktisk var på skolen fikk jeg spørsmål som:" hvorfor er du så mye borte når 'nabo' ikke er det? Hun er jo dårligere enn deg".. Disse setningene er noe som jeg aldri kommer til å glemme, jeg tenker på de ganske ofte og skjønner ikke hvorfor jeg fikk dem, men på en annen måte vet jeg det. Folk vet ikke hva ME-diagnosen innebærere, og de vet heller ikke at det er forskjellige grader av det. Jeg har gått over til en mild grad nå i dette året her. Og det er jeg glad for, jeg er tross alt på bedringsvei. Men sliter fortsatt veldig noen dager. Jeg har hatt ME i 5år, og det er helt forferdelig. Men det at noen har det i 30 år ++, kan jeg virkelig ikke forestille meg. Og slik som det ser ut nå, kommer jeg aldri til å oppleve det heller. Noe som jeg er veldig glad for!

//arkiv-tatt i sommer

Jeg kunne ha skrevet en hel del til om dette, men tenkte jeg skulle korte det ned og oppsummere litt siden det er så mange som ikke orker å lese det. 

Jeg kan trene litt selv om jeg har ME, men jeg trener sammen med fysioterapeuter og leger i andre enden. De sier hva jeg får lov til, hvor ofte og i tillegg tar de meg inn på kontroll. Slik at de vet om det blir for mye for meg eller om jeg kan fortsette slik jeg gjør. Det finnes forskjellige grader av ME, og jeg har gått over til den som er en mild grad. (kan orke/trene litt, men fortsatt syk - på bedringsvei)

Det er også noen som har ME som mener at en ikke kan trene da, for da har men ikke diagnosen. Men jo, det har man. Det kommer helt an på hvor syk en er, og hvilken grad du er i!

Kjenner dere noen med ME?

Jeanett Ranvik 

Det å skli fra hverandre

Den 22.09 hadde ei venninne av meg som heter Malin bursdag, og i den teksten sto det litt om at vi har hatt både oppgang, nedgang og at vi hadde sklidd fra hverandre osv.. Fikk en del spørsmål om dette på meldinger, og tenkte først at jeg ikke ville skrive et innlegg om det, og egentlig ikke snakke om det, men her er det likevel. 

Jeg og Malin var bestevenner fra vi var helt småe til 8klasse. Vi var med hverandre hjem fra skolen nesten hver dag, dro ut sammen hele tiden og ja, gjorde ALT sammen med andre ord. Vi trengte ikke snakke sammen for vi visste begge to hva den andre tenkte. Vi hadde de samme interessene, men ikke de samme vennene, men likevel fikk vi det til å funke. Vi var ikke så mye sammen på skolen, men tok det igjen da etter skolen. MEN i slutten av 8klasse skulle hun bytte gruppe slik at hun gikk i samme som meg da når skoleåret startet opp igjen, og det var da vi "slo opp". Hun og familien sin hadde vært med meg og familien min til leiligheten vår i Spania, og allerede der var vi nok litt slitne av hverandre tror jeg.. Vi hadde en periode hvor vi nesten ikke snakket, vi havnet i forskjellige gjenger på skolen, og orket ikke være sammen etter skolen. Vennene våres likte ikke hverandre, og ble det litt krangling på tvers av alt der. Utrolig slitsomt, og det gjorde jo at vi også kranglet litt. Vi er begge like stae og liker ikke å innrømme feil, noe som vi ofte ble nøtt til når vi var sammen, hah.. men uansett, vi havnet jo i forskjellige gjenger, jeg sluttet på håndball, hun sluttet på fotball og vips, vi hadde ikke tid til hverandre lenger...
 

Malin lærte meg om det å stå opp for mine meninger, og det å tro på meg selv. Hun fikk opp selvtilliten min, jeg ble mindre sjenert og turte mye mere. Hun fikk meg til å se det posetive i ting da jeg fikk vite at jeg hadde fått ME-diagnosen, og egentlig ville gi opp alt! Hun hjalp meg med å finne meg selv, og at hvis jeg vil så kan jeg, og det hjelper meg mye i livet videre!

Denne teksten har jeg holdt på med en god stund, men føler at det aldri blir bra nok, og at jeg forklarer noe feil, blir det for dumt å poste? jeg vet ikke om hun føler det samme som meg, eller om hun ville ha skrevet det akkurat slik. jeg har heller ikke klart å skrive alt i ett fordi jeg begynner å tenke, og dermed gråte. Det at jeg nesten ikke har kontakt med en av de personene som betyr mest av alt for meg, er trist å tenke på. Jeg er ikke bra nok for venninnene hennes, og heller ikke trygg nok på meg selv til å bli med de ut, og det vet jeg jo. Men vi fikk det jo til en gang, hva skjedde? Jeg forstår ikke, men vil jeg egentlig forstå? Vi hadde det så bra vi to, og jeg vil ikke ha noen andre enn oss to når vi er sammen. Det ble ikke det samme når vi var med andre, det måtte bare være deg og meg!

Noen av vennene mine snakket ofte dritt om Malin, og jeg hatet det. Hvorfor skal dere bry dere? Jeg liker henne! Men de fortsatte, sa masse dritt om hva hun hadde gjort før, og hva hun hadde sagt. Malin er ei jente som sier meningene sine, og det tror jeg det var mange som ikke tålte. Jeg derimot elsket at hun gjorde det, for hun sto for det hun mente og jeg så opp til det! Vennene til Malin har sikkert snakket dritt om meg også, nerd, kan ikke mote osv... og det kan kanskje stemme. Jeg bryr meg ikke om den moten fordi jeg har ikke penger til det, og det er mye av det som jeg ikke synes er fint eller har en kropp som passer til det. (egen tanke) og jeg likte å få gode karakterer fordi resten av familien har det. Jeg vil bli noe, og hatet det med å ha feil. Men jeg var ikke mere nerd enn de, jeg gjorde leksene mine, noen ganger skrev jeg av andre, jeg gjorde andre ting i timen, men fikk ting likevel med meg. Det er en forskjell, men de jeg gikk i klasse med før hadde en tendens til å dømme før de i det hele tatt kjente personene. Men det bryr meg faktisk ikke nå lenger, det gjorde det, men ikke nå lenger!

Idag snakker vi mye med hverandre på fb, følger med på twitter og blogg, men det er jo ikke slik som det var! Da vi var på flyktningsruta i 10klasse skjedde det noe mellom Malin og vennene sine, og hun kom til meg. Det var jo ikke store greiene som hadde skjedd, men det var det at hun kom til meg, og hun sa: "selv om vi ikke har vært så mye med hverandre i det siste, håper jeg at du vet at hemmelighetene dine er trygge hos meg og at du fortsatt kan stole på meg, og kommer til meg hvis du trenger å snakke". De ordene husker jeg som om hun sa de igår, og jeg ble så glad da jeg hørte det. Før hun sa det tenkte jeg alltid at jeg ikke ville bry henne med mine problemer lenger, og ja, jeg hadde ingen å snakke ut med lenger. Jeg savnet det jo så klart, men turte liksom ikke lenger. Men de ordene hjalp veldig!

Selv om vi ikke kaller hverandre bestevenner, så er hun en av mine beste venner. Og det kommer hun nok alltid til å være. Jeg vet ikke hva jeg betyr for henne lenger, hvordan hun ser på det som jeg nå har skrevet, eller om hun husker tingene slik som jeg husker de. Men dette er mitt synspunkt.

Nevnte over her at jeg har gråtet mens jeg har skrevet denne teksten, og at jeg har måttet ta pauser, og ja det stemmer. Mange kan sikkert se på det som dumt, teit og at dere ikke skjønner hvorfor jeg gråter i det hele tatt. Men det er det at jeg har mistet mye kontakt med en av de personene som står meg nærmest, og alle disse minnene vi to har, det er noe for seg selv. Og jeg er usikker på om jeg noen gang vil oppleve noe av det samme med en annen en. Så klart har jeg mange andre venninner som står meg nære, som jeg har flotte minner med, og alt er like flott der så håper ingen av dere missforstå meg nå. Men det er det at jeg opplever aldri de samme minnene med de samme personene, og det er jeg litt glad for. For det gjør alt spesielt. 

Jeg og Malin hadde de planene for framtiden, vi skulle bygge det store huset med heis, senter, basseng osv.. Vi skulle begge bli rike, finne oss noen menn som var gamle nok til å snart gå ut på dato slik at vi arvet pengene. Vi skulle bli fotballproffer slik at vi bare kunne gå ut på banen i noen få minutter å bli rike. Vi skulle bo ved siden av hverandre, gå turer med ungene våres, skaffe oss dyr og ha hester i sammen, skulle ha like regler og ha et sunt kosthold så ungene våres ikke ble feite. Vi hadde mange planer vi, og jeg vet ikke om du husker de, men jeg husker de fleste. Og det er gode minner!

Nå ble det veldig mye "babbel" for mange av dere, og det er sikkert mange som ikke leser fordi det er for mye tekst. Men jeg vil faktisk takke dere som spurte meg om akkurat dette temaet, for jeg trengte å få skrevet om dette kjenner jeg nå. Så igjen, tusen takk♥ og tusen takk til dere som leser og tusen takk til deg Malin som har hjulpet meg uansett hvor teit jeg har vært eller hvor dårlig jeg har oppført meg. Du har alltid vært der for meg!


Jeg visste egentlig ikke helt om jeg skulle nevne navnet hennes, men siden det er så mange av de jeg kjenner som vet om dette tenkte jeg det gikk bra. Alle bildene/tekstene er fra google siden jeg ikke har noen bilder av meg og Malin, og følte heller ikke får å vise oss to nå. Jeg kunne sikkert også ha skrevet mye mere enn det jeg gjorde, men tror ikke så mange ville ha forstått, så lot det ligge. Men håper ikke du tror at dette er den lille teksten som er om oss to, for det er mange år med minner der!

Malin, jeg forventer ikke at du skal skrive noe tilbake, nevne det eller føle noe. Men jeg trengte å få det ut, og dele mine tanker. Og du skal vite at jeg elsker deg, ja jeg elsker deg, jeg er ikke lesbisk, men du skjønner, det gjør du alltid!

//det kan være noen skrivefeil, og litt rotete, men det er fordi jeg nå bare har skrevet rett fra hjertet og vil at det skal stå akkurat slik det er nå!

Har dere sklidd fra en eller flere som sto dere nære? 

Jeanett Ranvik

Piercing

Helt siden 7'ende klasse har jeg hatt lyst på piercing, men så har det vært perioder hvor jeg ikke har vil hatt det og ja, av og på da. Men idag var jeg med ei venninne som tok det, og snakket en del om det med noen andre som har det. Det ser jo bare så utrolig bra ut og jeg vil også ha det. Og nå er det bestemt, jeg skal ta det i løpet av vinteren, eller, etter at jeg har kommet hjem fra Spania da. Gleder meg!

Mamma sier at det tema er uaktuelt, men jeg er 16 år og kan ta det på egenhånd så hun må nok bare akseptere det. Hun sa hun skulle tenke på det til våren igjen, men jeg orker ikke vente så lenge så må nok tenke litt fortere enn det. Uansett, min mage. Vil ha den i navlen forresten, ser så pent ut der. Det er litt rart å sitte å høre på alle grunnene og påstandene som mamma og pappa kommer med for å overtale meg til å ikke gjøre det, men de må nok bare finne seg i det. 

Har sett litt på forskjellige som jeg skal bytte til etter at den jeg tar i først har sittet der en stund, og de over er ganske fine, men har sett på så mange så vet ikke helt hvem jeg vil ha enda. Gleder meg så utrolig mye!

Har du eller vil du ha piercing?
(fortell gjerne litt om hvordan det er/gjorde det vondt/ulemper osv...)

@Jeanett Ranvik

noe jeg alltid nektet for..

DETTE INNLEGGET BLE SKREVET 15.05.2012, OG ER KOPIERT RETT FRA MIN FORRIGE BLOGG PGA NOEN SPURTE OM JEG KUNNE SKRIVE LITT OM DET, OG OM DET FORTSATT ER SLIK. MEN FØRST KAN DERE LESE HELE TEKSTEN:

Helt siden 7'ende klasse har jeg hatt en slags spiseforstyrrelse. Jeg har alltid ment at jeg er 10 ganger feitere enn alle andre, og jeg er ekstrem til å sammenligne meg med andre. Etter en stund med dette så bestemte jeg meg for å gjøre noe med det. På den tiden var jeg jo ikke så smart når det gjaldt slanking, så jeg stoppet å spise og begynte å trene enda mere enn det jeg allerede gjorde. En hel dag kunne jeg gå uten mat, og jeg bare trente og sov. Familien min begynte å bekymre seg og det gjorde alle legene mine også, mens jeg mente at det ikke var noe å bekymre seg for siden jeg gikk jo ned i vekt og hadde det topp, da. Jeg klarte nesten ikke spise ute blandt folk for jeg var redd for at noen skulle gi meg blikk eller noe slikt. Har aldri fått det før, men ser så mange som får det. 

 

Etter en kort stund hadde jeg gått ned masse og var nede på 45kg(veide over 50 da jeg begynte), ribbeina,hoftebeina ble bare mere og mere synelige og jeg spiste fortsatt ikke, jeg var ikke tynn nok. Men siden jeg ble enda mere syk en det jeg pleide å være tok mamma og pappa og satte ned foten. De tvang meg til å spise, det gjorde også legene nå. Siden jeg ikke hadde gått ned regelmessig/på en riktig måte så endte det jo med at jeg la på meg like mye som det jeg hadde gått ned. Hatet det, og skulle ikke legge på meg mere. Men nå var jeg klokere, istedenfor å slutte å spise, tok jeg heller å satte mål om å spise 3 måltider(små porsjoner) om dagen, og trene masse. Det funket, jeg gikk ned mye igjen, men så ble det mye fram og tilbake. Formen ble dårligere og jeg orket ikke noe lenger, men jeg presset meg til det. Og det må jeg betale for idag, hadde jeg lært meg til når jeg skal stoppe så hadde jeg kanskje ikke hatt ME-diagnosen den dag idag. Hvem vet?

Her holder jeg ikke inn magen, men ribbena synes selv om. Presser jeg magen ut, blir de fortsatt ikke borte...Hater det! Her har jeg også en stor singlett på meg. (bilde ble tatt istad), det synes ikke så godt når jeg tar bilder rett på, og det er slike bilder jeg deler for det meste. Og jeg er klar over at toppen var litt langt nede nå..

 

Idag så er jeg absolutt ikke fornøyd med meg selv, og gruer meg veldig til bikini sesongen begynner, siden jeg aldri er fornøyd med hvordan jeg ser ut. De få gangene jeg føler meg bra, går ut med litt selvtillit så ser jeg noen som er tynnere, og jeg detter ned igjen. Ville enda ikke spise ute blandt folk, eller mens folk så på i det hele tatt. Men jeg har blitt flinkere, jeg klarer nå å spise på skolen, og til og meg unne meg noe godt. Men det jeg ikke klarer er å se meg selv i speilet å si at jeg er bra nok. Men jeg håper at jeg kan det en dag, og at den dagen ikke er så langt unna!


og over til det jeg synes idag, jeg er ikke fornøyd med meg selv men det tror jeg ikke at jeg noen gang kommer til å bli, så det har jeg på en måte vent meg til. Jeg veier 50kg, og synes det er helt greit. I alle fall siden jeg ikke får lov til å trene så mye enda, og i og med at jeg har blitt et lite matvrak igjen, haha, en ulempe, men jeg passer alltid på da så klart. I følge sånn BMI greier så er jeg normalvektig, og der har jeg tenkt til å holde meg. Med andre ord så har jeg det bedre enn den gangen, selvtilliten har blitt bedre, men ikke der jeg skulle ønske jeg hadde den. Men det får gå! Er ikke så mye mere enn dette å skrive, så hvis du som lurte på om jeg kunne skrive litt om dette, har noen spørsmål eller synes det var noe jeg ikke svarte på så får du bare spørre!

Ps. skriften ble veldig liten pga at jeg kopierte alt sammen, og bilde er fra det innlegget det også!

@Jeanett Ranvik

Toppbloggerne

Jeg har lenge lest sladder fra toppsladring.org, og det er helt sykt hvor teite de folkene som sender inn mailer er. De sier at disse toppbloggerne skal skaffe seg et liv, ikke fremstille alt så perfekt osv.. Men jeg vil heller si at det er alle disse som kommenterer rundt som må skaffe seg et liv. Hvis de møter/ser en av toppbloggerne et sted så løper de de jo ned for å få et bilde, de følger etter dem for å se hva de gjør, kjefter på de om de røyker osv.. I alle innleggene deres er det alltid noen negative kommentarer, men det blir det jo alltid, dessverre... Men så mye som det har kommet nå i det siste er til å le av..



//arkiv

Jeg leser bloggen til sophie og fotballfrue, digger de. Sophie får alltid beskjed om at hun er for tynn, for brun, at hun er så fake, hun bruker de samme klærne flere ganger og ja, kan sitte å fortsette i evigheter. Det samme med fotballfrue, for tynn osv.. Jeg kan ærlig si at jeg ikke følger moten. Hvis jeg skal ha noe må jeg jobbe for det, og må kjøpe alt jeg skal ha selv. Derfor blir det ikke akkurat noen dyre klær på meg.. Men poenget mitt med å ta inn dette var at jeg har aldri fått en kommentar om jeg bruker de samme klæra osv.. så hvorfor er det sånn at alle toppbloggerne må høre dette? hvorfor kan ikke de ha noen bloggfriedager? hvorfor kan ikke de velge om de skal drikke, røyke, snuse osv? bare fordi de er toppbloggere? det er teit! 


//Litt fail at jeg smilte, men jaja...

Disse toppbloggerne er mere enn bloggere, de er personer. De har følelser akkurat som alle andre, og må få lov til å leve sitt liv. Hva om de vil vise kroppen sin litt da, og legger ut noen bilder som kanskje ikke du liker, en må vel ikke skrive mange stygge kommentarer selv om? Om de er litt tynne, røyker, slanker seg, tar solarium, sminker seg mye, tar lettkledde bilder osv.. hvorfor skal de alltid få høre masse negativt når det er mange andre "vanlige" bloggere som gjør akkurat det samme men får bare positive kommentarer?

Det som er med de som kommenterer hos toppbloggerne er at de leter etter feil hos de, tror de kan og vet alt og må bare kritisere.. At de i det hele tatt gidder å lete eller bruke så mange krefter på å studere tekst og bilde, eller i det hele tatt å finne på å skrive slike stygge kommentarer..Og da til dere som ikke skjønner hvorfor jeg gidder å bruke tid på å lage et innlegg om det, er fordi jeg vil vite hva dere synes om alle disse kommentarene toppbloggerne får? eller om jeg er den eneste som synes det er helt feil?  



OG SÅ KLART, det er ikke bare negative kommentarer de får, det er utrolig mange gode og snille der også som forsvarer dem. Og det synes jeg er bra, men håper det blir flere av dem og ikke det negative! OG DET ER SÅ KLART også mange som ikke ligger på topplisten som også får det samme, men i dette innlegget siktet jeg først og fremst til toppbloggerne...

 

@Jeanett Ranvik

Be honest!


Det blåser veldig og er sykt kaldt idag, solen skinner men mangler varme!!
Men klarer ikke ha innlegg uten bilder så da må man bite tennene sammen!

 

Bloggen min har bestått veldig mye av dyra vi har fått, for det er det eneste jeg har drevet med. Og da blir det automatisk at jeg blogger om det, eller så er det om hvor fint været har vært. Men det er ikke bare jeg som har blogget om det, leser det på nesten alle blogger, og legger merke til at det blir litt kjedelig. Svarer på de samme spm hele tiden, og leser om det samme hele tiden. (sikter ikke til noen altså, så ikke missforstå) Men jeg vil vite hva dere synes om bloggen min, uansett om dere synes den er dårlig, eller passe eller bra.  Let me know! Jeg blir ikke lei meg for meningene deres, liker at dere er ærlige istedenfor å få usaklige kommentarer!

 

Selv så vet jeg at bloggen min ikke er feilfri, kan ha dårlige bloggdager hvor det blir tragiske innlegg, bildene blir dårlige osv, men det skjer faktisk hos alle. Til og med toppbloggerene har det slikt, så ikke fortvil! Men jeg trenger å vite hva dere synes, slik at jeg kan forbedre bloggen, og vite hvordan lesere jeg har. Hva liker dere å se på en blogg, ser du bare på bildene? liker du quotes? liker du bare outfits? and so on. Hadde satt stor pris på om dere gadd å lese, and be honest ♥

 

 

@Jeanett Ranvik

Les mer i arkivet » August 2017 » Juli 2017 » Juni 2017

Jeanett Ranvik

Hei! Jeg er ei jente på 21 år. Blogger om min hverdag og det som skjer rundt meg. Bildene mine tas med Canon EOS 600d og iPhone 7.

  • Instagram: Jeanettranvik ♥

  • Kontakt: jeanettranvik@hotmail.com





  • hits